Friday, December 24, 2004

"Vad som mera än något annat försonar mig med döden är bilden av en plats: en plats där dina och mina ben ligger begravda, nedslängda, avtäckta, tilsammans. De ligger utströdda där huller om buller. Ett av dina revben lutar mot mitt kranium. Et av mellanhandsbenen i min vänstra hand ligger innanför ditt bäcken. (Mot mina brutna revben ditt bröst som en blomma.) De hundratals benen i våra fötter ligger kingströdda som gruskorn."
John Berger / Steve Sem-Sandberg

Thursday, December 23, 2004

"22. mai
At livet bare er en drøm, har mange vært inne på i tidens løp, og også hos meg dukker denne følelsen stadig opp. Når jeg ser de snevre grenser som er satt for menneskets evne til handling og forskning, når jeg ser hvordan all virksomhet bare går ut på å tilfredsstille behov som ikke har noen annen hensikt enn å forlenge vårt usle liv, og at vår godtagelse av visse grenser for forskningen bare er en drømmende resignasjon, hvor vi maler farverike skikkelser og strålende utsikter på de veggene som sperre oss inne - alt dette gjør meg stum , Wilhelm. Jeg vender tilbake til mitt eget indre, og finner en verden; men igjen mer som anelse og dunkelt begjær enn som levende kraft og fremstillingsevne. Og da er det som om alt svimler for meg, og jeg smiler meg drømmende gjennom livet.

At barn ikke vet hvorfor de vil eller ikke vil, er alle lærde skolemestre enige om. Men at også voksne tumler om kring her på jorden som barn og hverken vet hvor de kommer fra, eller hvor de går hen, at de, like lite som barna har noen virkelig hensikt med det de foretar seg og som dem blir regjert med kjeks og kaker og bjerkeris, det vil helst ingen tro, men jeg synes det er så åpenbart at det er slik.

Jeg innrømmer så gjerne - for jeg vet hva du kunne ha lyst til å si til dette- at nettopp de er de lykkeligste som gjør som barna og lar hver dag ha nok med sin plage, leker med dukkene sine, kler av og på dem, og begjærlig, men med stor respekt snoker rundt skuffen hvor mamma har låst ned sukkerbrødet, og når de så endelig får sitt ønske oppfylt, propper munen full og roper: Mer! - Jo, de er lykkelige skapninger. Og vel fornøyd er også de som gir sine lurvete handlinger eller til og med sine lidenskaper praktfulle navn og utgir dem for å være storverk til menneskehetens beste. - Godt for dem at det kan være slik! Men den som i ydmykhet erkjenner hva det hele går ut på, og så ser hvordan enhver borger som har gjort det godt i livet vet å forvandle sin lille haveflekk til et paradis, og hvor ufortrødent selv den ulykkelige sleper seg av sted med sin knugende byrde, og hvordan alle er like ivrige etter å se solens lys om bare ett eneste minutt til- ja, han tier og skaper seg også sin egen verden og er også lykkelig fordi han er et menneske. Og tross alle stengsler bevarer han likevel alltid en liflig følelse av frihet i sitt hjerte og vet at han kan forlate dette fengslet når han vil."

J.W. von Goethe, Unge Werthers lidelser (1774)

Wednesday, December 22, 2004

etat for byggtekniske saker og private planer

tomhet treffer og slører synet, presser meg ut på sidelinjen. det til tross for at dagens arktiektur var pen.

fin og samtale med g.b., forfatter av "kort til ein engel" i et sjelfullt hus i et lite smau på nøstet.
blomst til ildsjel som ikke får hjelpe nygårdsparkens narkomane. begge deler særdeles interessant, og samtidig jobb.

I de mørke ettermiddagstimer har SNPP ved aktivistene åsne, silje og kristian spredt poesi på sprinkelgjerder, butikkfasader, oppslagstavler, benker, trær, busstopp og søppelspann. Vakuumpakkede dikt til folket.

Vi fant fotobokser som kan kreere lykkelige ansikter. Ellers savner jeg stå på togstasjonen for å vente på et menneske jeg kan stjele pusten fra. Minnet har for lang lukkertid.

Tuesday, December 21, 2004

smertesyndrom

frostbølgene likner byller, betennelser og avtegner kroniske hudsår.

fra frostvæsken synker dagen stille ned, blandes med døde døgn. jeg våker over dem som sjømannen i tarejorden.

jeg har ingenting på hjertet. likevel må jeg si det.

det kan være en røntgenskygge, en glemt drøm, en uklar diagnose.

søvnen er et anker for konturløse timer. beveger meg fra dystopi til utopiens ikke-sted. alle følelser er filterløse. språket treffer med risp, dolk og svie.

jeg går ut av drømmen, driver gjennom regnet og neonlysene. siver mot kveldens smakstilsetning. men alt som dufter er lukten av oppvaskvann.
en plutselig brottsjø av lavmælte lydbølger.

Monday, December 20, 2004

enfants de la nuit

Sebrastøvler har agert snøplog gjennom fnuggføyken i Prof. Hansteens gate. Rakk linje 31 med sekundets presisjon. Takk til ø og d for framifrå middag, vinaktig godt selskap og investering i boksider.

Lang eksponeringstid for kulde på Paradis i dag. Via sjarm kom man seg gratis til byen uten retningssans, men med trykkende takknemlighet. Diskuterte barndom i en bokhyllevilla til smaken av te og sirupsnipper. Fromt.

Filmatisk ekstremsport, i dag falt valget på "Garden State". Det begynte pent, men endte i en lettbent klisjé. Men, å.. Som man gleder seg til operafantomet.

Dagens litterære lottogevinst; Ingvill Solbergs ly og Nils-Øivind Haagensens 23 dikt.. Dessuten kan jeg lese Kort til ein engel og samtidig kalle det grundig forarbeid.

Selvisk notat: la fantasifull bussparanoia transformeres til dikterisk handlingsevne.

Siste punkt på min trivielle og summariske agenda; takk til trondheim for musikk som placebo/björk/the streets/manic street preachers/devendra banhart/whitlams og the shins.
- sunn sonde for tenkende sjeler

reisen til nattens ende er påbegynt. finito.


Sunday, December 19, 2004

fingertuppamputasjoner

Huset er mørklagt. Vinduet på soverommet viser tegn til liv. Men huset er tømt for bevegelser og forflytninger. Det er lenge siden språket har vært her.

Det hvite i huset ligner korrekturlakken over landskapet. Det hvite i snøen ligner løgnene vi forteller hver dag.

Jeg hører på sanger noen mener minner om meg. Uten at de noen gang har sett hvordan ansiktet mitt beveger seg i en samtale, eller hvordan innsiden kan vrenge det hudløse utover.

De befrir meg i en sang.

Saturday, December 18, 2004

negleforandringer

jeg svir alt som er. fra den frosne pizzaen i ovnen til rustne relasjoner.
armen har spredte bevis, en stekeovn i steinkjellerkroken, en annens ansikt
under broen i amsterdam.den frastøtende samlingen føflekker, født under
solen i portugal.

motsats:
finnes det et sted på kroppen som bare er mitt. et urørt sted. finnes det
kjærtegn som ikke vil imperalisere?

ville noen lytte hvis lydbåndet aldri tok slutt? det ligger hemmeligheter
bak hvert ribbein.




Friday, December 17, 2004

AMBULANSE

den kommer
hver gang livet tar slutt
skriket og naboen vekkes om natten
blålyn og sirener kommer
hva er det som haster
de sover i det hvite

( Kate Næss, Blindgjengere 1969)

Sunday, December 12, 2004

FORSØK

Jeg prøver grave meg
inn til det glemte land
der jeg lå våken et halvt liv
uten lys-

Jeg graver i søvne
Men her er ingen drømmer
som kan lede
og det er vanskelig å finne stedet
uten kart-

Stundom
skifter jeg skygger
og hører spadetak like ved
Men her er ingen
til å møte meg og si
om jeg er kommet feil-

Jeg graver tunneler i tåke

( Kate Næss, Samlde dikt og gjendiktninger)

Saturday, December 11, 2004

Destinasjon Chile

impulser og plutseligheter fører meg på en nettlig ransakelse av for flybilletter i retning chile. det har vært en dag full av juletrelik og kvae. muligheten av å fremskynde turen til temuco med hele fem måneder fremstår som ønskelig og realiserbar.

Borghild forklarer julaften i Arica for uinnvidde Silje: alle jobber til klokken2400. Vi barn samles og drikker varm kakao hos besteforeldrene. Naar alle de vokse kommer er det julenisse og aapnig av presanger. 25 e de stor grilling med hele familien 40 personer ca

litt trist er det at min impulsivitet går utover andre enn meg selv, og fraværet vil merkes i en kjernefamilie på tre. Men julen er bare ikke en nostalgisk ting for meg. Den er ikke uunnværelig. Det eneste er den dårlige samvittigheten.

Thursday, December 09, 2004

mellom kakekvinner og kondomer

"tør du snakke i mobil på bussen", spør mamma der hun henger vokalt i en tynn telefontråd fra sin rekkehusresidens på askøy og til avkommets sølvgrå sony ericsson, hardt kneblet av neglelakkfalmende fingre. mitt sosiale rotasjonspunkt er da en forlenget del av min postmoderne identitet, for ikke å snakke om den kroniske trangen til å bli underholdt. å sitte stille på bussen i ti minutter. nei, det går ikke.

mitt selv sivilisasjonsskades med virvelvindens hastighet. jeg husker da jeg gikk i jonsvollkvartalet og dan børge akerø dro opp en heftig plommerød og mastodont telefon på slutten av 90-tallet. den stod perfekt til ditto dress. skadefryden dunstet fra tungen da jeg hånlo av min egen observasjon framfor de som ville høre på.

kusinen min pleier kalle mobilen en kilde til frustrasjon og glede. denne dobbeltheten har blitt dens appendiks. for var det ikke nettopp håpet om heftige sms som punkterte kyskhetsløftet om aaaaldri kjøpe telefon da jeg i russetiden slo til med en mursteinsmotorola, og sendte forsiktige pip til per i stavanger. jeg hørte lite fra den rødkleddes telefon.

siden har denne frustrerende gledestasjonen bare fortsatt å følge opp sin iboende djevelskap. det er tilsynelatende så forsiktig å sende en melding. "vil du møtes i paris". selv vågale invitasjoner blir sminket ned til det subtile i liten skriftboks. det er så mye enklere å skrive det enn å si det. den gang endte det i kjærleik. men hva med alle de uteblivende svarene.
det er en tikkende stillhet.

verst er sms-bombene som avbryter hver samtale, forstyrrer det her og nå, øyeblikket som er essensen i en samtale mellom to hoder. for telefonenen har automatisk prioritet. til tross for at nitten av ti meldinger er metatrivelle. jeg ble rent forvirret da min venninne spurte om tillatelse til å sende en melding da vi spiste middag. hun så fjernt på meg da jeg i vanvare hostet frem telefonen min fordi jeg trodde hun ba om å få låne den.

men ja, mamma. jeg snakker overalt, benytter en hver anledning til å sende en tekstlig klem, fylle tomgangstid med en venns stemme og projisere privatlivet mitt over på den som nærmer seg min offentlige intimsfære.

*****

"Samfundet er gjennomseksualisert. Men mitt sinn er purt" - et oppgjør med selvets tabufisering av innrømmelsen av et seksualliv

Jeg fortjener offentlig refs. Ris til egen rumpe. Til tross for raddishedning av en pappa, og en mor jeg kunne vrenge mitt eget udyrs innside til, til tross for at jeg til enhver tid bruker all min energi på å være P.K. ( Politisk Korrekt), frimodig som faen, så stusser jeg offentlig og vrir mitt øverste kuleledd i heftig rotasjon da kunde spør mannen i fruktdisken om de ikke selger kondomer i butikken. "nei, så ublu du er", må ha vært min tankes kommentar, skjønt nå er den fortrengt i underbevissthetens skammekrok. innrømmer du offentlig at du har et seksualliv. jammen, det var interessant! for onani og samleie, perverse gleder hører privatlivet til. røp for all del ikke at du skaffer deg denne glede for egen hånd. nei, la oss fortsette å projisere underliv og seksuelle troper over avisene til trøttheten tar oss. men la tausheten fortære det private.

Trass

jeg printer ut en debutantinvitasjon fra aschehoug, den skal henges opp på den hvite veggen ved pulten min, der kan den få være en daglig påminnelse, om det eneste og store nyttårsløftet jeg har tenkt å gi meg selv i år.

oppgaveprogresjon går tregt, og nærmest bakover. skriver meg utover den planlagte strukturen, og tror nesten jeg må ta en linnmaria til slutt, dvs. skrive alt på nytt igjen. om en uke er det over. men jeg vil føle at ferien er fortjent.

jeg planlegger å dra for å besøke borghild i chile i slutten av mai neste år. chile, peru og argentina er den foreløpige plan for reiserute. i går hadde jeg msn-kontakt med både skottland, chile, sør afrika, canada og belgia, slikt slutter ikke fascinere.

ettersom lånekassen nå har vært så vennlig å forklare meg min egen økonomi, så kan det godt hende det blir julegaver i år også.

det beste som finnes er forresten å svømme. jeg lærer det på nytt hver gang.

Thursday, December 02, 2004

innestengt i kjærtegn

Natt utenfor vinduet, fjernlysene fra byen, og elektronisk lyd fra teven. Lydmannen på Kvarteret minnet sterkt om Guillaume, en tynn franskmann med stamsted Melting Pot i gudsforlatte St. Lo hvor bare Beckett og jeg kom for å bo.

Marias sjarm er verdt strofer. Nesten det samme lydmaterialet som sist, men akk så kjært likevel. Jeg liker hvordan hun med modig tunge og vakker vibrato forteller om skyggedager og menneskets mørke. Maria Solheim. Hurra.

Mor Åse og jeg navigerte forbi en sliten pub, opp for å nyte verdens beste aioli på Marguarita, men lukket selskap stengte oss ute. Vi gjorde helomvending på brostenene, og endte opp med indisk tandoori i kong Oscars gt. Virkelig godt, rett overfor pølseboden med europas tjukkeste pølser.

Nå er det natt. Men man måtte bare nyte det faktum at huset nå er koblet til den digitale evighet. Jeg har forresten skrevet et krast motinlegg mot EU.

Myk betongblokkade

"300 million: tiny air sacs or alveoli in each adult lung. If these were spread out, their total surface area could cover a tennis court. The major airways in each lung are tilted at different angles. ."

Medisinsk poesi. Hverdagen er belagt med arbeid og hvile. Ulystsporsjonen er særs stor når det gjelder progresjon ifht allerede overnevnte eksamensbesvarelser. I går var det julebord i sertifiseringsrådet for nyere prosa og poesi. Snart kan man forhåpentligvis lese dikt på trær og andre mindre organiske utskudd. Som den griskhetens apetitt jeg representerer, må jeg si at zupperia godt kan skorte ned på medister til fordel for pinnekjøtt. Slik sett ble det bare en flau oppvarming foran morgendagens julebordsbuffet. Det hører med til historien at undertegnede ifjor avsluttet festivitasen klokken elleve etter fatal overspising. I dag skal jeg høre Maria Solheim synge sammen med medbrakt gitarist. Jeg tror jeg trenger noen røde dråper for fortrengelsens skyld. Dessuten har jeg lyst til å skrive et motinnlegg mot Marianne Bårdsgjerde summariske pro EU-innlegg i Bergens Tidende i går. Men jeg er redd for at mine kunnskapers overfladepreg, vil gjøre motinnlegget like dårlig.

Vel, fra det overprosaiske til det poetiske:



Leppene dine er to
snegler, tungen en tredje
som tvinger seg mellom dem
for å forhindre fruktbar
taushet, leppene mine
skal aldri si navnet ditt
eller røre ved dine

( Kristian S. Hæggernes)

Tuesday, November 30, 2004

Atopiske vinterføtter

Alt er så meget kjekkere enn å redde en akterutseilt oppgave fra forlis. For eksempel å innta grønn kylling i Prof. Hansteens gt. til lyden av bollywoodmusikk og smaken av sjokoladeis og hvitvin. Maken til hyggelig kollektiv skal man navigere lenge gatelangs etter.
*
Jeg tegner stadig nye kongnitive kart og strukturer uten å finne annet enn blindpunkter og sigemyrer. Kroppens geografiske radius er derimot langt enklere å innsnevre. Bjørndalen-Sydneshaugen-Møhlenpris, og en lang omvei tilbake. På minste metafornivå, jeg pleier elske snarveier.
*
Bravidas mann kom med bravur i morges mens dusjen sang og radiokanaler ble dømt for øredrap. Snart er Bjørndalen ubønnhørlig hektet til verdensveven. Jeg kommer til att gå meg så inderlig vill!
*
I morgen julebord på Zupperia for skrivegruppen bestående av Mona/Stig/Kristian/Åsne/Silje. Hvilken fin gjeng å spise pinnekjøtt med. Hurra for Mona, forresten-dikt i dagbladet kommende mandag!

jeg burde komme på noe smart og ufragmentert å si. Men regnet slår på ruten. Det er novemberslutt i ytterste potens, jeg burde agere akademisk. Men jeg har lagt min elskov på et tabloid kontorlandskap. Muligens menneskelig.

Månen lyser på vannet.
Og under vannet
svømmes det.

Du er hos meg nå, du

er min. Og under vannet
drømmes det.

( Ingvill Solberg fra "Ly")

Monday, November 29, 2004

orkar du inte ett steg mer,
inte lyfta ditt huvud,
dignar du trött under hopplös gråhet -
tacka då nöjd de vänliga små tingen
tröstande, barnsliga.
Du har ett äpple i fickan.
En bok med sagor der hemma –
Små, små ting, föraktade
i den tid, som strålade levande
men milda fästen under de döda timmerna.

(Karin Boye, fra ”Små ting”)

Sunday, November 28, 2004

kroppens forglemte koloni

ark for ark fra kroppskatalogen
forvitrer og forbrenner

årstall og sidetall viskes ut
fra hudens hukommelse

bare urørte kinn forblir
ensomme i sine skrik

Sunday sorrows

jeg krøp ut av sengen, dynen med hjerterøntgenmønster som fortjener en vask, dvelte ved en drøm som integrerte vekkerklokkesangen i sitt visuelle vokabular. kl. 08.00 ringer klokkene for en som vil møte en søt venninne til frokost på søndagsmorgen.

byen er tømt for mennesker, og bare sporadiske lys hindrer scenarioet fra å ligne en dommedagsdystopi. en by uten mennesker, bygninger som forlatte skall og skjelettstrukturer.
de få personene som er ute og går plasseres straks i nachspielsammenheng. tvi dere, for jeg dikter historier om tunge øyelokk og busser som mer eller mindre ble foretrukket mistet. "tapt og mistet" som kjærleiken på en bar i dublin, eller ordene vi vekslet på metroen i paris.

en gang sa han at minnene har vi i alle fall råderett over. bevisstheten velger sine egne fargenyanser. likevel trer de frem på en film av sort og hvitt.




Friday, November 26, 2004

Ti teser om tangering

fingrene, kroppens sensoriske ytterpunkter, kalde antikjærtegn mot et frossent sykkelstyre av stål. det føles som tilfeldighetenes triumf hver gang veibanen kan passeres glatt, men likevel med et helt legeme mot slutten av kalfarveien og begynnelsen av tettbygde kapitalstrøk. novemberregnet skiller sjelden mellom den ytre og indre verden, ofte er søvnen det tryggeste sted å være, gjemt mellom absurde drømmer og fortid som presser seg frem i forvandlede bilder. noe unndrar seg fortolkningen, andre bilder trenger ingen fortolkning i sin klare avbildning.

jeg har sett dokumentarist olins "ungdommens råskap", og det river i hjertet at det finnes lærere der uten så fritatt fra menneskelig innsikt, og med så stor makt av sarte enkeltindivider i sin mest påvirkningspregede tid.

jeg sluker antipensum for tiden. dag solstads "ellevte roman, bok atten" gikk i et eneste jafs, og anbefales i kjær solstadstil. jeg har også tatt fatt på espen stuelands eneste roman, samt don de lillo: "the bodyartist". meldingen fra ubb om at brit bildøens roman nå kan avhentes er så kjærkommen at den nesten gir denne fredag valør. en ting er sikkert, hjemmekontor i sengen med adornolektyre kan for n´te gang avskrives som særs unyttig.

jeg har fått meg ny, personlig papirdagbok. men jeg skriver bare papirspråk.

Den övergivna trädgården

I dag står kyligt sol
över trädgården
En kvinna är död
Hennes små ben och ägodelar
ligger spidda
i gräs

Sä blåser det upp
Och hännes kläming
står
i ljuset

Ann Jäderlund ( dikter 1984-2000)

( avskrevet med karakteristisk togskrift fra guris bok, et sted mellom bergen og vatnahalsen)

Friday, November 19, 2004

posteksamennevrose

Besvarelsen er printet ut i to eksemplarer, og ugjenkallelig levert over disk, klar for konvolutter i to retninger, en muligens over fjellet, og en bare bort på litteraturvitenskapelig institutt. Føler ingen glede, bare spent ambivalens. Hadde skrivesperre på slutten, og fikk ikke til noen god avslutning. Er hard i mine dommer. Mot meg selv. Mot Mehren. Mot andre.

Men fredagaften betyr vin hos min mednavigør, Sigrid, i Jernbanebakken i tidenes mest rotete, koselige befolkede og boklige kollektiv. Hurra! Vi har begge vurdert Mehren i våre respektive oppgaver, men med en døgnrytme uten et minste felles multiplum. Jeg skrev mest på dagen forrige uke. Sigrid mest på natten denne:)

Ellers synes jeg det er fantastisk fint å se på tittekassen i vår grønnfargede stue sammen med mine fantastiske samboere som tåler en klem, en spøk og litt siljerot.

Og nå, gå for å se om Brit Bildøens bok har havnet i rette hender.

Thursday, November 18, 2004

Automobile

is skubber is som faller; jeg har kjørt i kolonne med motorisert kjøretøy og min egen dødsangst sterkt bankende i et februarhjerte, bremseløs mellom islagt vei og morgenbilisme. uansett om brune tigerstøvler er funnet frem, frosten finner veien til tærne i svulstens hastighet.

for første gang på lengre tid våknet jeg smilende, kanskje den vage vissheten om at eksamen vil i morgen være fortid, eller er så var det søt ettersmak av brownie som kilte magen. enkle gleder. jeg visste det var et sjakktrekk å la øystein lese gjennom oppgaven slik at man får blikk for uhumskheter som forfatteren selv er forblindet fra å se.

mm, da jeg la meg i går så jeg at klassekampen hadde trykket minnets autopsi på baksiden. det var en fin stige inn til søvnen.

Wednesday, November 17, 2004

la courbe de tes yeux, fait la tour de mon coeur

klassekampen tar meg virkelig på alvor, og illustrerer innlegget mitt med bilde og sitatuthevelse. slikt kan man virkelig like, en avis som åpner for andre standpunkt enn de som imiterer avisens egne, og som trykker motsvar, medvind og tilsvar. fint.

jeg synes det er liten grunn til å romantisere snøfallet som tildekker sykkelen min, og etterlater håret mitt vått. men så lenge landskapet ligger litt lysere, så tegner jeg en snøkrystall likevel.

Selv om man kunne tenke seg helgen dedisert søvntimer, glasstimer og shake da bodii bodii, så er nok timeplanet risset inn i jobbagenda med årlig Human Etisk forbund-seminar. Men så lenge lunsjen og middagen er gratis, og det faglige påfyllet virker spennende, så skal jeg smile meg gjennom det hele, og lengte litt mot Opera og venners dansetrinn. Fredag er det dessuten grav-vin for eksamensbesvarelsen. Planen er å printe ut i morgen kveld. Det er ikke god planlegging. Det er lettere latskap.

Vel, tilbake til Kant, Bourdieu, Mehren og meg selv. Hvilket selskap.

there is something rotten...

tv-bildene er som pur absurdisme, USAs blodige fingre lekker igjen, likvidering på hellig grunn av forsvarsløse mennesker. Ikke nok med det, drapet på den bønnfallende hjelpearbeideren fra care. Som SVs Kristin Halvorsen krever, det er på tide at Norge i alle fall sier i fra om at vi ikke tåler slike krigsovertramp. Det er få spilleregler i krigskynismen, da kan ikke Norge agere som amerikanernes solidariske lam ved slikt et grovt tilfelle.




Tuesday, November 16, 2004

Rabbit, run.

Til slutt vet man ikke om det er fordi setningene ikke er gode nok, eller om det er øyets tretthet etter å lest dem så mange ganger. Det betyr dessverre ikke at jeg er perfeksjonist, men nå besvarelsen låst i en slags strukur som stenger ekstrem forvandling ute, og kun tillater kosmetiske sceneskift.

Av og til må man bare senke legemet i klor. Ned i en underverden der bevisstheten også spaltes for hvert svømmetak. Hvile kroppen i badstuen mens man fremprovoserer fantasiens fortellinger om individer som dør en het død etter å ha blitt innestengt i en sauna.

Plutselig hadde ubb John Updikes "Rabbit at rest" likevel. Og også "Norsk litteraturhistorie". La oss håpe at Per Thomas Andersen ikke skal sensurere oppgaven min, for han synes særs kjær i Mehrens diktning i forhold til meg. Og da han har doktogradsavhandlet Mehren, så tror jeg neppe at vi er jevnbyrdige retorisk sett...

Det er de små gledene man må abonnere på. Slik som gleden over nye lilla, lange pulsvarmere fra uno. Eller Chai-te på Dromedar. Men gleden over pulsvarmerne punkteres fordi de nærmest har amputert min armradius. Derfor rakk de også å bli skitne før jeg hadde avskjediget morgenstunden i bjørndalen, tigget fårepølse og drysset pulverisert kaffe over kjøkkenbenken.

Jeg er notorisk lenket til datamaskinen. Uten ord å servere. Skulle ønske helgen var en pustepause. Men, nei. Seminar i HumanEtisk Forbund. Dog, moro.

Monday, November 15, 2004

Landskap med sne

Det er om natten det sner

Stille skjer det fra store trær
og du har forlatt ditt liv
for å komme til meg

Du lener deg over fra søvnen og
hit fra nettenes hvite mørke
står du smilende over meg

i landskap lysende lik kjærlighet
der skyggen av ditt liv sner

langsomt ned i meg

( Stein Mehren, fra "Hildring i speil)

**
Mm, dette er formfullendt lyrikk for mitt poetiske gehør.
En skitten morgenstund fordi radiokanaler er forsøplet med substansløs listepop og substansløse skappel, fordi bananradioen har det med å skli ut i veibanen slik at storstilte redningsaksjoner må til for at ikke nok et trafikkoffer skal få sin underjordiske bolig. Men å høre på Real Ones og drikke cappucino er derimot finfint.

Tærne er prydet med små blåiser, vonde isbreer som ikke smelter selv i lyden og lyset av datasalen på historisk institutt. Jeg sto på asfalten og ventet, pretenderte å være stud. hist. i blikket, helt til en vennnligsinnet ansatt knakk koden, og dører åpnet seg. De dagene ikke engang elektriske skyvedørers sensorer ser deg, da føler man seg marginalisert:)

Jeg kunne skrevet fjorten oppvåkninger om svømmingen eleksir. Jeg begynner å bli lei mine egne eufemismer som kaller byens største pissoar for "kjærtegn av klor" og lignende. Men uansett hviken fluid vi snakker om, å svømme tusen meter er veien til velstandsøkning i min indre verden.

Nå venter jeg på Eirik slik at vi kan konfrontere kopimaskinen med dagens største utfordring, Tåkeslottkopier til de unge håpefulle på grunnfag.

Hva våknet jeg av i dag, tenker jeg. Lyden av en melding. De bråkete rørene på badet. En punktlig vekkerklokke. En drøm som kvelte sin egen fortelling.

Jeg tenker forøvrig altfor mye på fortiden. Tilfeldighetens traumer og et overmot jeg skulle ønske jeg ei var i besittelse av. Opptrådte geografier og upløyde byer. Trask. Trask. Forflytninger.

Nyttårsmålene er å gå mer på kafé og å sette av tid til å skrive annet en brukne biografier.

danse Ambivalense

jeg veksler mellom å synes at besvarelsen min ligner et litteraturvitenskapelig mesterverk eller at den ikke duger som tegneserie i Prosopopeia. Sannheten er gjerne et konglomerat av nevnte dystopi/utopi.

jeg er meget glad for at bortimot et kvarter av min belastede biografi i går ble skjenket ekstrasporet til "The hours", trippelhistorien basert på en av de aller beste bøker som finnes i mitt personlige bibliotek, "Mrs. Dalloway. Virginia Woolfs liv i bilder og ord, er ikke rent forlystelig, men hva hun har manifestert gjennom skrift, derimot! Hennes frosne sitater, gjennopplivet av mennesker som faktisk kjente henne, gav nye mentale dreiningspunkter. Ord kan også holde oppe.

Dagene går, det nærmer seg fredag og akademisk avskjed med min lille Mehren-avhandling. Jeg gleder meg til å kunne danse i nattetimene, og være på Logen til nattehulls stengetid og bakeribrøds tilblivelse. Akkurat nå, innestengt på historisk lesesal, dufter jeg stjålet sjampo og drømmer om pulsvarmere.

I would like to buy the flowers myself

naturkreftene behandler meg med stridighet, sykkelkjedet kapitulerer, og tiden forlater meg med letthet. strømpebuksen er gjennomvåt i sin rødhet, og aner ingenting om en dynes varme for kort tid siden. det ytre scenario passer eksamensomgivelsene perfekt. jeg burde smile gjennom stormen.

halvveis mot målet er jeg allerede lei. det er ikke fordi jeg har avsatt all min tid til besvarelsen. det er min sivilisasjonsskadde tålmodighet.

mellom meg og verden står kun et par stripete støvler. jeg fryser på lårene.

***
virginia woolf skal ha sagt "nothing exists before it is described", og at det hver dag skjer noe verdt å skrive om ( jf. vita sackeville-west sin sønn). la oss prøve.

dagens vakreste dikt

Jeg vil lese gravskrift
på pannen din
og høre gravstøttene sukke
Jeg vil lukke øynene dine
og se de døde vri seg av lykke

(Stig Beite Løken)

Sunday, November 14, 2004